Du kaller det spilletid. Vi kaller det tilhørighet.

Norge bruker milliarder på å nå unge som ikke er i jobb eller utdanning gjennom kanaler de for lengst har forlatt. Mens systemet er rigget for at unge mennesker som ikke er i jobb skal oppsøke et Nav-kontor, sitter titusenvis av dem hjemme og gamer, bygger lag, løser problemer og utvikler ferdigheter i digitale rom.

I denne debatten møter du aktører som tar gaming på alvor. Ikke som et symptom på utenforskap, men som en inngang til fellesskap. Hva skjer når du møter unge der de faktisk er, bruker det de allerede kan og kobler det med arbeidsgivere som skriker etter arbeidskraft?