Blir arbeid til alle «jobb nummer én» – også i utviklingspolitikken?

I norsk politikk har «arbeid til alle» vært ansett som selve nøkkelen til utviklingen av et velferdssamfunn med trygghet, verdighet og små forskjeller – og en åpenbar «jobb nummer én». Men det samme slagordet har sjeldent blitt brukt i utviklingspolitikken.

Regjeringen er nå i gang med å uforme en ny utviklingspolitikk tilpasset en verden i sterk endring, og det er varslet «harde prioriteringer som vil smerte». Hva betyr det for satsningen på anstendig arbeid? Vil arbeid til alle innta plassen som «jobb nummer én» – også i norsk utviklingspolitikk? Hva vil det i så fall innebære i praksis?