Forsvarsindustri for fredstid – hvorfor går oppbyggingen fortsatt fortsatt sakte?

En av de viktigste lærdommene fra krigen i Ukraina er behovet for en sterk forsvarsindustri som kan sikre nasjonal utholdenhet i krise og krig.
Etter Russlands fullskala invasjon i 2022 forsøker nå Europa og Norge å bygge opp en forsvarsindustriell base som over tid er blitt nedskalert. Produksjonskapasiteten er mange steder utilstrekkelig, anskaffelsesprosessene er lange, og store deler av systemet er utviklet for en tid med lave forsvarsbudsjetter og begrenset etterspørsel etter forsvarsmateriell.
Regjeringen har i sitt veikart for økt produksjonskapasitet satt som mål å styrke norsk forsvarsindustri slik at den ikke blir en flaskehals for norsk og alliert støtte til Ukraina. Likevel går oppbyggingen av ny kapasitet saktere enn den sikkerhetspolitiske situasjonen kunne tilsi.
Alle er enige om behovet for økt forsvarsindustriell kapasitet, men investeringene uteblir. Oppbygging av produksjon er kapitalkrevende og langsiktig. Investeringer i fabrikker, kompetanse og leverandørkjeder krever forutsigbare kontrakter, sterkere virkemidler og større risikodeling fra staten. Samtidig mener myndighetene at det primært er industriens ansvar å investere og skalere opp. Resultatet er et betydelig gap mellom politiske ambisjoner og investeringstakten som kreves.
Rammebetingelsene påvirkes også av finanspolitiske hensyn. Hensynet til inflasjon begrenser statens handlingsrom, noe som også kommer til uttrykk i Nansen-programmet, der hoveddelen av den militære støtten skal gå til internasjonale initiativ og kjøp fra ukrainsk industri. En slik innretning kan styrke utenlandske konkurrenter på bekostning av norske bedrifter i en sektor der teknologiutvikling og produksjonskapasitet er avgjørende.
Samtidig har staten i andre strategiske næringer vist større vilje til å ta risiko gjennom investeringer, garantier og subsidier.
Dette reiser sentrale spørsmål: Fordeles risikoen riktig mellom stat og næringsliv? Har Norge virkemidlene som trengs for å utløse nødvendige investeringer? Er anskaffelsesprosessene raske nok? Og er norsk forsvarsindustri i ferd med å falle bak allierte som bygger opp sin industribase raskere?
Spørsmålet er derfor ikke bare hvordan Norge skal styrke forsvarsindustrien, men om vi er villige til å gjøre det raskt nok. Hvis ikke risikerer vi at gapet mellom politiske ambisjoner og produksjonskapasitet består, og at Norge blir en industriell flaskehals i en tid der Russland bygger opp militær kapasitet langs NATOs grenser og Europa forbereder seg på en mer krevende sikkerhetspolitisk virkelighet.