Fremtidens velferd er her – vi mangler verken folk eller penger, men vilje og evne

Norge står foran en omstilling vi ikke kan utrede oss bort fra. Antallet over 80 år dobles innen 2040. Behovene innen helse, omsorg og oppvekst øker i takt. Bemanningsutfordringen vil prege norsk velferd langt inn i 2030-tallet – uansett hva vi gjør.

Men utgangspunktet er ikke svakt.

Norge har blant OECDs høyeste helse- og omsorgskostnader per innbygger, og flere leger og sykepleiere per 1 000 innbyggere enn de fleste sammenlignbare land – inkludert Finland. Likevel opplever vi mangel på kapasitet, ventelister og press på tjenestene.

Hvordan henger det sammen?

Et nytt sykehjem med 120 plasser kan koste nær én milliard kroner. Store ressurser bindes opp i bygg, struktur og særnorske reguleringskrav – fremfor i personell, kompetanse og teknologi som kan frigjøre tid og gi flere et tilbud.

Samtidig viser erfaringer fra blant annet Finland at det er mulig å organisere tjenestene annerledes. Mindre areal per beboer gir kortere avstander, færre skritt og lavere belastning for ansatte gjennom en arbeidsdag. Spørsmålet er ikke om vi har råd – men hva vi velger å bruke ressursene på.

Hvor mange flere kunne fått plass hvis vi bygget enklere, smartere og raskere?

Pengene til omstilling finnes. Helseteknologiordningen og Leverandørutviklingsprogrammet har over tid vist at både teknologi og innovative anskaffelser fungerer. Likevel går endringen for sakte.

Piloter skalerer ikke. Gode løsninger stopper i enkeltkommuner. Hjulet oppfinnes på nytt, igjen og igjen. Dette er ikke først og fremst et spørsmål om ressurser, men om kultur, ledelse og gjennomføringsevne.

For Norlandia Health and Care Group er dette ikke en teoretisk diskusjon. Konsernet driver oppvekst- og velferdstjenester i seks land, har 20 000 ansatte og leverer tjenester til 35 000 mennesker hver dag. På tvers av landegrenser, regulatoriske regimer og kommunale prioriteringer ser vi forskjellen mellom det som er mulig – og det som faktisk gjennomføres.

Den avstanden er for stor.

På Arendalsuka setter vi implementeringsgapet på dagsorden: Hvordan går vi fra å vite hva som virker – til å faktisk gjøre det?

Hva skal til for å øke tempoet, ta i bruk løsningene som allerede finnes, og bruke ressursene og kompetansen vi faktisk har – langt smartere enn i dag?

Skal velferden være bærekraftig, må gapet lukkes.