Grønne ambisjoner møter virkeligheten – hva prioriterer vi til slutt?

Offentlige anskaffelser er et av de viktigste verktøyene for å redusere klima- og miljøpåvirkning. Samtidig øker kravene til både sikkerhet, beredskap og effektiv ressursbruk. Hvordan prioriterer offentlig sektor når alt teller? Vi inviterer til en praktisk og ærlig diskusjon om hva som faktisk fungerer – og hva som utfordrer.

Offentlig sektor sitter på en enorm innkjøpsmakt – men også et økende ansvar. I tillegg til at anskaffelsen skal bidra til flere samfunnsmål, understrekes det at den mest bærekraftige anskaffelsen ofte er den vi unngår - så hvorfor kombineres ikke sløseri-populisme og grønn omstilling i offentlig sektor?

I Norge står offentlig sektor for en stor del av etterspørselen i mange markeder. Det gir staten, fylker og kommuner en unik posisjon til å drive frem bærekraftige løsninger og nye grønne markeder.

Med nytt anskaffelsesregelverk og skjerpede krav – blant annet forventninger om strategisk bruk av anskaffelser for å nå samfunnshensyn, krav om anskaffelsesstrategi, og tydelig vekting av klima- og miljøhensyn (ofte omtalt som 30 %-regelen) – blir anskaffelser et enda viktigere verktøy for grønn omstilling.

Vi spør:
- Når alt er viktig – hva må prioriteres først i praksis?
- Har vi gjort klima og miljø til et “sidehensyn” – eller et reelt styringsmål?
- Er 30 %-kravet på miljø tilstrekkelig ambisiøst – eller for rigid?
- Hvorfor kjøper vi fortsatt nytt når vi kunne brukt det vi allerede har?
- Hva hindrer offentlig sektor i å prioritere levetid, ombruk og reparasjon?
- Er regelverket en driver for sirkularitet – eller en barriere?