Helseberedskap i en urolig verden: Hvordan tar vi i bruk industriens kapasitet?

Krigen i Europa, økende geopolitisk uro og erfaringene fra pandemien har tydeliggjort behovet for sterkere helseberedskap. Samtidig sitter helseindustrien på betydelig produksjonskapasitet og kompetanse – både nasjonalt, nordisk og europeisk.

Dersom det oppstår krig eller krise i dag, har vi ingen avtaler for beredskapsproduksjon i Norge. Industrien ønsker å bidra, og har lenge banket på myndighetenes dør, men opplever at ingen tar ansvar og grep.

Fram til slutten av den kalde krigen og et stykke inn på 1990-tallet hadde vi en mer robust beredskapsmodell enn i dag. Da var norsk legemiddelberedskap basert på tre pillarer:
1) statlige beredskapslagre
2) nasjonal produksjonskapasitet
3) avtaler med norsk industri og apotekproduksjon.

I dag har vi ikke slike avtaler, og industrien er bekymret for konsekvensene det vil få hvis – eller når – en krise oppstår.

Hvordan kan vi i praksis ta denne kapasiteten i bruk før neste krise inntreffer? Og hva må til av politiske beslutninger, samarbeid og insentiver?