Hva skjer når kommunene kutter i BPA?

Å investere i mennesker er å investere i et mer inkluderende og produktivt samfunn. Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) er et av de viktigste likestillingsverktøyene vi har, men ordningen forvaltes lokalt, og timeutmålingen varierer mellom kommunene. Det er en utbredt antakelse at forskjellene handler om kommuneøkonomi: at rike kommuner gir mer, og at like behov møtes ulikt avhengig av hvor man bor. Men stemmer det?

En fersk masteroppgave fra Universitetet i Oslo har for første gang undersøkt dette kvantitativt, på tvers av alle landets kommuner. Funnene utfordrer den vanlige fortellingen: det meste av variasjonen følger behov og rettigheter, ikke kommunens økonomi. Men noe variasjon står igjen og den handler ikke om penger, men om hvor man bor. Det peker mot lokal praksis og skjønn.

Julie Westerveld Jensen presenterer funnene. Hva betyr de for en tjeneste som betyr så mye for dem som har rett på den? Hvor går grensen mellom legitim faglig vurdering og tilfeldig variasjon og hva skal til for likere tjenester?
Vi inviterer til kunnskapspåfyll, debatt og dialog, og utfordrer organisasjonsliv og politikere