Hva vil vi med kystkulturen?

Staten har en sentral rolle i å tilrettelegge de maritime ferdselsårene langs Norges langstrakte kyst.

Det har gitt næringsgrunnlag, bosetting og trygghet til små og store steder.

Agder fylkeskommune gir også tilskudd til en rekke fartøy langs kysten i Agder, herunder i Arendal, for at historisk viktige knutepunkt langs kysten - som de tallrike uthavnene Merdø, Ny-Hellesund, Svinør og Brekkestø, for å nevne noen - fortsatt skal være tilgjengelige.

Men der finnes skjær i sjøen.

For å føre et historisk fartøy med over 12 passasjerer mellom to små øyer, kreves for eksempel samme kvalifikasjoner som å kjøre danskebåten.

Det er krav de mange historiske fartøyene ikke kan bære. Det krever en kostbar sertifisering.

Hva kan vi gjøre annerledes?

Og der den statlige landfaste kulturarven knyttet til samferdsel, som vei og jernbane, er ivaretatt av store og ressurssterke etatsmuseer, er den maritime samferdselen gitt langt mindre ressurser.

Hvordan kan vi sikre et trygt og forutsigbart grunnlag for fartøy, som kan tilgjengeliggjøre de mange kulturhistoriske tettstedene langs kysten, i tillegg til å skape spennende landfaste aktiviteter?

Og hvilken rolle kan offentlige myndigheter legge til rette for liv langs kysten, og hvilken rolle kan private aktører ta?

Hva skal til for å sikre en levende kystkultur i Norge?