Hvem skal betale for energiomstillingen i globale sør?

Er det kunnskap, penger eller vilje som skal til? Hvordan kan Norge bidra til å skape en grønn bølge i det globale sør som innbyggerne selv har kontroll på?
NTNU har siden 1976 gitt tilbud om utdanning av unge ingeniører fra land i globale sør. Over årene har dette tilbudet hatt varierende former. Et konkret resultat er et godt og tett samarbeid med Kathmandu Universitet i Nepal innen vannkraft, nå er det utvidet til å gjelde hydrogen. Men fremdeles mangler land som Nepal både penger, kompetanse og utstyr til å få fart på omstillingen.
Hva kan akademias rolle være i dette arbeidet og hvordan jobber vi med næringslivet. Og hvordan kan og vil Norge bidra til en rettferdig energiomstilling i land i det globale sør?