Hvordan skal universitetene bidra i totalberedskapen?

I debatten om totalberedskap har noen advart mot å gjøre universitetene til en del av beredskapsapparatet. Universitetene skal ikke inn i kommandolinjer, de skal ikke drive operativ kriseledelse og forskningsfriheten må ikke presses av statlige forventninger om å alltid «stille opp».

Men diskusjonen stopper litt for fort der. For spørsmålet er ikke bare hva universitetene ikke skal gjøre. Spørsmålet er også hva de faktisk kan bidra med.

Universiteter og høyskoler sitter på noe samfunnet trenger når kriser rammer. De har solid fagkunnskap og sterke forskningsmiljøer. De forsker på risiko, teknologi, helse, krisekommunikasjon og sikkerhet. Mange ansatte har bakgrunn fra politi, forsvar, helsevesen og beredskap. De utdanner studenter til viktige samfunnsroller som kan bidra frivillig i ekstraordinære situasjoner. Universiteter og høyskoler forvalter også infrastruktur som bygg, haller, simuleringssentre, kjøkken og studentboliger.

Det betyr ikke at universitetene skal bli «beredskapsmotorer». Men det betyr heller ikke at de må stå på sidelinjen.

Kanskje er den virkelige utfordringen å finne en tredje vei. Universitetene skal være frie kunnskapsinstitusjoner, men samtidig en ressurs for samfunnet når kriser rammer. For totalberedskap handler nettopp om dette, at samfunnets ressurser kjenner hverandre og kan støtte hverandre når det virkelig gjelder.

Så spørsmålet til panelet blir: Hvordan kan universitetene bidra til samfunnets beredskap uten å miste sin uavhengighet?

Debatten arrangeres av VINST-alliansen (Høgskulen på Vestlandet, Nord universitet, Universitetet i Innlandet og Universitetet i Sørøst-Norge.) VINST-alliansen jobber sammen for å styrke utdanning, forskning, og regional utvikling.