Hvorfor glipper vold i nære relasjoner fortsatt?

Hvorfor glipper vold i nære relasjoner fortsatt – til tross for økt oppmerksomhet, tydeligere lovverk og flere veiledere og handlingsplaner? Kan det være fordi innsatsen ofte blir for bundet til det formelle – og for lite rettet mot det som faktisk skjer i møtet mellom mennesker?

RVTS Øst inviterer til en samtale strukturert rundt en trekant – en rigg for å forstå hva som virker, og hva som glipper:

Det ene nederste hjørnet: Lovverket og systemene rundt – politi, avvergeplikt, meldeplikt og barnehus.
Det andre nederste hjørnet: Normerende produkter og byråkrati – veiledere, handlingsplaner, retningslinjer og kompetansesystemer.
Det øverste hjørnet: Det relasjonelle arbeidet og handlingskompetansen – evnen til å stå i krevende møter, bygge tillit, utøve skjønn og gi skreddersydd hjelp.
Vår påstand er at trekanten har blitt for tung nederst. Vi har utviklet sterke strukturer i lovverk og styringssystemer – men samtidig risikerer vi å glemme det øverste hjørnet; det relasjonelle arbeidet der endring faktisk skjer.

Å “lene seg fram” i møte med vold er å overstyre sin egen natur sies det. Det betyr at det krever mer enn å følge regler og veiledere– det krever trening, veiledning og tid. Det utfordrer hjelperens egen trygghet og kapasitet. Derfor er det ikke tilstrekkelig med flere normerende dokumenter alene. Vi må styrke det som skjer i praksis – i relasjonen mellom hjelper og utsatt.

Kanskje ligger svaret på hvorfor vold fortsatt glipper nettopp her: i ubalansen i trekanten.

Vi inviterer til en panelsamtale hvor vi blant annet stiller spørsmål som:

Har vi gjort trekanten for bunntung?
Vi har styrket lovverk og systemer – men har vi samtidig nedprioritert det relasjonelle arbeidet der endring faktisk skjer?
Hvorfor satser vi fortsatt mest på det som er lett å styre – og mindre på det som er avgjørende, men mer krevende å måle?
Hva kan vi gjøre konkret for å styrke relasjonell handlingskompetanse i tjenestene?
Vi vet at standardiserte løp ikke treffer kompleksiteten i familievold.
Hvorfor fortsetter vi da å organisere hjelpen som om det gjør det? Har jussen og byråkratiet blitt en måte å håndtere usikkerheten på, heller enn en god måte å håndtere vold som det store samfunnsproblemet det er?
Hvor ble det av skreddersømmen?
Hvordan vil dere sikre at familier får tilpasset hjelp, og ikke bare standardiserte tiltak som “treffer alt” – og dermed ingen godt nok?