Implementering uten eierskap: Hvem har ansvaret?

Vi har kunnskapsbaserte metoder for traumebehandling, som virker. Men metodene har ingen verdi hvis de ikke tas i bruk. Hvem har ansvaret når systemet ikke er rigget for implementering?

Når kunnskapsbaserte metoder skal tas i bruk i psykisk helsetjeneste, er det førstelinjeledere som får ansvaret for å følge opp. Utfordringen ligger imidlertid ikke i førstelinjeledernes innsats, men i et system som ikke er rigget for å sikre kunnskapsbaserte og likeverdige tilbud.

Kravene til klinikkene om hva de skal prioritere og måles på, går ofte på tvers av det som kreves for å implementere og opprettholde behandlingsmetoder. Resultatet blir oppmerksomheten rettet mot styringsparametere hvor klinikklederne mister av syne det som faktisk betyr noe for pasienten og ikke måler om pasienten blir frisk av behandlingen.

Forskning fra NKVTS viser at implementering krever at ledere bygger et godt organisasjonsklima for implementering, etablerer stabile strukturer og sikrer systematisk oppfølging og prioritering over tid, også når det er høy turnover, presset drift og stramme budsjetter.
For å opprettholde kunnskapsbaserte metoder må vi kunne måle hva slags behandling som gis, om den gjennomføres som planlagt, og om pasientene faktisk blir bedre. I dag etterspørres i stedet indikatorer som ventetid, antall konsultasjoner og epikrisetid. Mål som ikke sier noe om kvaliteten i behandlingen.
Resultatet er at førstelinjeledere tvinges til å rette oppmerksomheten bort fra behandlingskvalitet, og over på produksjon. Dvs. hvor mange pasienter som får et tilbud, og hvor raskt.
Hvem har egentlig ansvaret for implementering, og hvordan sikrer vi bedre samordning mellom ledernivåene?

Medarrangører:
Universitetet i Bergen og NIMP (Nasjonalt nettverk for implementeringsforskning)

Vi har invitert representanter fra de største partiene til å delta i samtalen.