The Politics of Intelligence: Nå må suverenitet ligge til bunn for KI i offentlig sektor

Denne sommeren ble det tydelig at kunstig intelligens ikke lenger bare er vår tids et teknologisk gjennombrudd, men at digital suverenitet ikke lenger er en teoretisk diskusjon. Tilgang til de kraftigste modellene er blitt global, skarp geopolitikk. I tillegg har vi en nabo i øst som er stadig mer aggressiv. Vi må tenke Suverenitet, og dette krever endringer.

Historisk har hver etat bygget sin egen IT-organisasjon, som har måttet ta sine egne vurderinger i valg av driftsløsninger, sikkerhet, etterlevelse rundt KI, og andre aspekter. Samtidig som det er viktig å ivareta egne behov, fører dette til mye dobbeltarbeid, vanskelig standardisering, mindre stordriftsfordeler og økte kostnader. Datadeling og samarbeid rundt tjenester snubler i budsjettgrenser.

Markedsplassen for skytjenester, Skatteetaten og DFØ styres av Finansdepartementet. NAV rapporterer til AID, og Brønnøysundregistrene til NFD. Samtidig styres Digdir og KI Norge – som i navnet skal koordinere KI i offentlig sektor - av DFD. I tillegg kommer etatene i kommunal sektor og helse. Dette skaper allerede store utfordringer. Disse som blir enda tydeligere nå som vi må skyte fart innen KI og suverenitet samtidig.

Riktig bruk av KI krever tillitsskapende løsninger under nasjonal kontroll, god sikkerhet, høy innovasjonstakt, norsk kulturforståelse og bærekraft i løsningene. For at vi skal klare å øke takten ved hjelp av KI, samtidig som vi oppnår suverenitet, må vi samkjøre oss i mye større grad.

Sektorprinsippene har en verdi. Men hvordan overkommer vi utfordringene i de fører med seg nå?
Hvilke styringsgrep må tas i forvaltningen for å lykkes med KI og digital suverenitet?