Marin restaurering i tiåret som teller- hvorfor går det så treigt?

Havet dekker over 70 prosent av jordoverflaten og er fundamentet for alt liv på kloden. Men fra tropene til polene forsvinner marine habitater i et tempo som langt overstiger det naturen klarer å kompensere for på egen hånd. Sjøgressenger reduseres, mangroveskog forsvinner, korallrev bleker og tareskoger forvitrer. Mange marine økosystemer nærmer seg, eller har allerede passert, kritiske vippepunkter der gjenoppbygging uten vår hjelp ikke lenger er mulig. Når økosystemer svekkes og kobles fra hverandre, bryter mange av funksjonene og tjenestene som holder livet i havet i gang, fullstendig sammen.

Natur- og klimakrisens effekter på havet har vært så dramatiske at vern alene ikke lenger er tilstrekkelig. Problemet krever mer: aktiv og storskala marin restaurering. Det innebærer å gripe inn for å gjenopprette og tilbakeføre marine habitater og bygge opp igjen de biologiske strukturene som naturen ikke lenger klarer å reparere alene. Det internasjonale naturpanelet (IPBES) og FNs tiår for økosystemrestaurering (2021–2030) er tydelige: uten restaurering på en enorm skala vil vi ikke nå verken naturmålene eller klimamålene. Vern og restaurering må gå hånd i hånd, og restaureringen, særlig i havet, henger dramatisk etter.

Men tempo og skala på det som faktisk skjer, møter ikke det havet trenger, verken globalt eller i Norge. Vi lever i en tid der ambisjonene i internasjonale avtaler og nasjonal politikk er større enn noen gang, men gapet mellom ord og handling er fremdeles enormt. Marin restaurering i Norge er småskala, fragmentert og avhengig av prosjektmidler og ildsjeler. Ansvaret er utydelig fordelt mellom sektorer, departementer og forvaltningsnivåer. Og dagens politiske og økonomiske systemer belønner utnyttelse av naturen, men ikke gjenoppbygging av den. Resultatet er at vi har flere tiår med kunnskap, internasjonale forpliktelser og gode pilotprosjekter, men ingen nasjonal plan, ingen storskala finansiering og ingen systematisk politikk som faktisk møter det havet trenger.

Alle erkjenner at noe må gjøres for å redde havet. Men hvem tar ansvaret? Vi inviterer politikere, forskning og industri til å møtes I en debatt for å prøve å belyse de sentrale spørsmålene:

-Hvorfor går det så sakte her i havnasjonen Norge? Norge har kunnskapen, kystlinjen og kompetansen. Likevel mangler vi fortsatt en nasjonal plan for marin restaurering. Hva er det egentlig som stopper oss?

-Hvem har ansvaret? Marin restaurering faller mellom flere departementer og forvaltningsnivåer. Når alle har litt ansvar, har ingen det fullt ut. Hvordan løser vi det?

-Hva er egentlig mulig, og hva koster det å vente? Forskningen viser at restaurering virker. Men jo lenger vi venter, jo dyrere og vanskeligere blir det. Hva mister vi for hvert år som går uten handling?