Mister vi èn, mister vi flere: Etterlatte etter selvmord overlates til seg selv.

Konsekvenser av selvmord rammer flere, og sterkere, enn vi tidligere har antatt i Norge. Etterlatte og berørte til selvmord har 2-3 ganger så høy risiko for selv å til å ta sitt eget liv enn folk flest. De opplever også mer selvmordstanker. Nyere forskning viser mellom 7000–90 000 nye etterlatte hvert år.

Å gi god sorgstøtte og oppfølging av etterlatte er et effektivt selvmordsforebyggende tiltak. Men, det finnes ikke et skreddersydd tilbud for å sikre oppfølgingen. Mange kriseteam er ikke rustet til å følge anbefalingene for arbeidet. Søsken og venner til den som tar livet sitt går særlig under radaren. Hjelpen til en svært sårbar gruppe anno 2026 er for tilfeldig – enkelte blir faktisk aldri kontaktet etter at de har mistet noen til selvmord. Etterlatte blir overlatt til seg selv i sin største krise i livet.

Bør etterlatte familier og venner få en fast kontaktperson i kommunen som kan bistå? Bør ikke oppfølging av etterlatte etter selvmord være en særlig satsning i kommunale helsetjenester, og ligge under psykiske helsetjenester med egne kompetansekrav? Hvordan går det med "likemannsarbeidet", fungerer det slik det var tiltenkt?