Strammer vi kravene til arbeidsgiverne for mye?

Som samfunn stiller vi en rekke krav til landets arbeidsgivere. 9 av 10 medlemsbedrifter i NHO Service og Handel er små- og mellomstore bedrifter.  Daglig leder i disse bedriftene bidrar ofte i produksjonen på dagtid, for å ta unna administrative oppgaver på ettermiddag og fritiden.

Innenfor arbeidslivsfeltet har rommet for arbeidsgivers skjønn blitt redusert og muligheten for lokal tilpasning blir mindre.  Saker som tidligere ble løst mellom leder og tillitsvalgte i virksomheten, havner oftere hos advokater og i omfattende lover og regelverk. Hvor går grensen for hvor detaljert arbeidslivslovgivningen bør være?

Hva skjer når kravene blir så omfattende at det påvirker bedriftenes vilje og evne til å ansette, inkludere og gi unge en første jobb? Risikerer vi å regulere bort noe av fleksibiliteten og tilliten som norsk arbeidsliv er bygget på?