Trenger vi en større ryddeprosess i norsk kulturpolitikk?

I rapportene The moral economy of the cultural sector og Political Dynamics of the Cultural Sector, beskriver Oslo Met en sedimentær statlig kulturpolitikk med et demokratisk underskudd. Oslo Met beskriver hvordan moraliserende forventninger fra kulturfeltet, former kulturpolitikken til en pengepolitikk som i all hovedsak er en påplussingspoltikk, fremfor realisering av andre politiske grep, som eks. strukturendringer. Politikken beskrives også som lobbybasert og som å ha en lite transperent fordelingspraksis.
KS har på sin side pekt på at en lang tradisjon med å danne et motsetningsforhold mellom egenverdi og samfunnsverdi kan ha satt kulturfeltet på siden av et større politisk landskap, og medført at kultur settes opp mot andre politikkområder i stedet for i sammenheng med andre politikkområder. Dette taper både kulturfeltet og samfunnet på. Et ensidig fokus på å holde politikere på avstand fremfor å synliggjøre handlingsrom i armlengdedebattene, kan også ha bidratt til at politikere skygger unna kulturpolitikken fremfor å engasjere seg i den.

Hvordan kan vi rydde opp i dette og legge til rette for at kulturpolitikken blir et mer attraktivt politikkområde, og at den i større grad blir fundamentert på gjennomsiktige, omforente demokratiske prinsipper?