Ulikhet truer demokrati og velferd, hvordan kan vi snu utviklingen?

Ulikhet har nådd krisenivåer over hele verden, med konsekvenser som er sammenlignbare med klimakrisen i omfang og alvor - en konklusjon som ble bekreftet av den uavhengige ekspertkomitéen ledet av Nobelprisvinneren Joseph Stiglitz, nedsatt av Sør-Afrika under deres G20-presidentskap.
Verden er rikere enn noen gang. Likevel lever hundrevis av millioner mennesker i dyp fattigdom, mens en liten elite samler stadig mer makt og formue.
Dette er ikke en abstrakt krise – rapporten fra Stiglitz-utvalget (2025) viser at den allerede påvirker liv og samfunn over hele verden. Ulikhet gjør folks liv mer sårbare; den skaper frustrasjon og sinne og fører til mistillit til demokratiske institusjoner. Voksende økonomisk ulikhet har gått hånd i hånd med ulikhet på andre områder – helse, utdanning, arbeid, bolig, miljø og politisk deltakelse –som gjør de nederst på stigen mer sårbare og marginaliserte
Er dette en utvikling norsk utviklingspolitikk kan og bør forholde seg til, og i tilfelle hvordan?