Hvem skal betale for energiomstillingen i globale sør?

Er det kunnskap, penger eller vilje som skal til? Hvordan kan Norge bidra til å skape en grønn bølge i det globale sør som innbyggerne selv har kontroll på? Finnes det modeller for samarbeid som kan bidra til lokal verdiskaping og teknologiske forspranget som kan sikre en mer tilpasset, men raskere energiomstilling?

NTNU har siden 1976 gitt tilbud om utdanning av unge ingeniører fra land i globale sør. Et konkret resultat er et godt og tett samarbeid med Kathmandu Universitet i Nepal innen vannkraft, nå er det utvidet til å gjelde hydrogen. Men fremdeles mangler land som Nepal både penger, kompetanse og utstyr til å få fart på omstillingen.

Vi deler NTNUs erfaring med kunnskapsbasert teknologisamarbeid og hører med sentrale aktører om hvordan fremtidens bistandspolitikk bør utformes for å bidra mest mulig og effektiv til energiomstilling i globale sør?

Sentrale spørsmål til diskusjon blir: Hvordan kan norsk næringsliv bidra bedre? Og hvordan kan og vil Norge bidra til en rettferdig energiomstilling i det globale sør. Hva kan akademias rolle være i dette arbeidet?